torsdag 2. februar 2012

Minnemedaljen som skuffet

«Ikke Kongen verdig» sto det på forsida av VG denne uka. Det var bloggeierens kommentar til minnemedaljen Det norske myntverket utga i forbindelse med kong Harald Vs 75-års dag. Medaljen markedsføres tungt av Samlerhuset. Mange samlere har reagert på både medaljen og markedsføringen. Det er uvanlig at en norsk minnemedalje får så mye oppmerksomhet i en av landets største aviser. Meningene er delte om medaljen. VGs anmelder ga medaljen terningkast 2 og mente den var "Ganske dårlig".

«Det er jo slik han ser ut» ble det sagt.

Dersom man ønsket seg et helt realistisk portrett av kongen på minnemedaljen, så kunne man valgt et fotografi istedenfor. Den franske kunstneren Joaquin Jimenez er en anerkjent mynt- og medaljedesigner. Minnemedaljen er et veldig typisk produkt fra ham, og er framstilt i en stil han har gjort til sitt varemerke gjennom mange ulike samlerserier.

Den franske kunstneren framstiller kong Harald med dype og markerte rynker. Under enkelte lysforhold, så ser kongens kinn nesten ut som en uttørket rosin. Hudfoldene på kongens hals er overdrevne. Det virker nesten som Jimenez har lagt sin flid i å framheve og utbrodere disse trekkene hos kong Harald. Det er som om rynkene skal formidle kongens personlighet.

Samtidig virker hele medaljen overdynget. Innskriftene er plassert litt her og der, og kongen selv må konkurrere om oppmerksomheten med et stort 75-tall. Slottsbygningen er spennende framstilt av kunstnere, men så har noen plassert et norsk flagg i flaggstanga. Ikke bare er flagget helt feil, men det er også så ute av proporsjoner med resten av bygningen at det ville ha revet med seg både mast og tak om det virkelig hadde fått blafre i vinden.

Det er ingen automatikk i at produktet er godt selv om det er en anerkjent kunstner som har levert det. Minnemedaljen er utformet for å passe inn «Kongeriket Norge», en samlerserie med forgylte messingmedaljer Samlerhuset markedsfører og selger. Denne serien har også tidligere skapt debatt om kvalitet og verdi, se for eksempel bloggposten «Sur kjærlighet.»

Jeg tror at mange hadde forventet seg noe annet fra Det norske myntverket, særlig når det gjelder en medalje som skal feire en folkekjær og respektert konge.

Flere norske kunstnere har klart å skape flotte kongeportretter i forbindelse med monarkenes jubileer. Det er selvsagt også utgitt en hel rekke medaljer av dårlig kunstnerisk kvalitet, så det er ikke noe nytt med denne minnemedaljen. Likevel burde jo Det norske myntverket strukket noe lenger og hatt litt større ambisjoner også denne gang.

Da Norge feiret kong Haakon VIIs 100-års jubileum i 1972 ble det utgitt en flott minnemedalje i massivt gull og klingende sølv. Portrettet på medaljen ble modellert av den anerkjente norske skulptøren Nils Aas. Han modellerte ikke bare denne medaljen i forbindelse med jubileet, men også den flotte statuen av kongen som idag står på 7. juni-plassen i Oslo. Portrettet på medaljen går igjen på statuen, og framstiller monarken meget levende.


Aas' medalje krever en del av den som ser den. Hans portrett av kongen er et man kan fordype seg i og tolke på flere måter. Kanskje det ligger noe i det at kongen ser like furet og værbitt ut som landets fjell? Kanskje det sier noe om både mannen og kongsgjerningen? Det er også verdt å merke seg at innskriften på medaljen ikke dominerer over portrettet.

Et annet kraftfullt kongeportrett ble modellert av Øivind Hansen som var en respektert norsk myntgravør. Hans portrett av kong Olav V ble brukt på minnemynten til monarkens 75-års dag i 1978. Mynten var en solid sølvmynt på 50-kroner, og er kanskje en av de flotteste myntene som er preget her i landet.


Hansens portrett av folkekongen er majestetisk. Heller ikke kong Olav blir framstilt med fotografisk nøyaktighet, men portrettet forsøker å formidle noe mer enn bare å avbilde en gammel mann. Kongen er idealisert og det er en følelse av verdighet over ansiktsdragene. Vi ser hvem det er, selv om det ikke er noen innskrift rundt portrettet.

Det norske myntverket kunne godt ha strukket seg mot den kunstneriske standarden Aas' og Hansens kongeportretter sto for.

«Er dette så viktig» kan man spørre seg om.

Selvsagt er det mange ting som er langt viktigere enn en minnemedalje. Men gjennom et par tusen år har konger og keisere fått sine portretter på mynter og medaljer. I mange tilfeller er disse myntportrettene de eneste avbildningene som finnes av dem. Her i landet har vi også en lang tradisjon med mynt- og medaljeportretter, og da er det av en viss betydning hvordan vi viderefører denne historien. Det som blir utgitt idag, vil være slik verden ser oss en gang i framtida. Hvordan vi ønsket å framstille landets statsoverhode vil bli tolket og forsøkt forklart for et nysgjerrig publikum. Minnemedaljen er utgitt, og derfor er det også viktig å formidle noe annet enn bare slappe «la det skure»-holdninger. Jeg tror fint vi kan forlange noe mer av Det norske myntverkets utgivelser, enten det er medaljer eller mynter.

Hva kong Harald føler om debatten? Det vet jeg ikke. Jeg regner med at Kongen er fornøyd med å bli 75 år og være omgitt av familien – og han setter sikkert pris på feiringen.

Ingen kommentarer: